Etter gammelt næringssyn og lovgivning var handel forbeholdt byborgere, selv om disse også kunne ha utsalg i landdistriktene. Midt på 1800-tallet hadde derfor ikke Bærum noen landhandel, bortsett fra det interne utsalget som Bærums Verk hadde hatt i en del år.

I 1842 falt kravet om borgerskap bort, men kongelig landhandlerbevilling var nødvendig.
Da det ble søkt om utsalg av fødemidler ute i Bærumsbygda, uttalte de folkevalgte: «Udsalg i selve Bygden af alle Sager Fødemidler hvortil kan henregnes Kolonialvarer, Fedevarer, Korn osv. kan muligens give Anledning til Sammenkomster, der vilde dels forhindre Gaardbrugerne fra deres vigtigere Sysler, dels give Adgang til hyppigere Nydelse af Fødemidler som til Exempel 'Kaffe', naar disse kunde erholdes til hver Tid paa Dagen».

Handelsloven av 1866 løsnet på restriksjonene. Nå trengtes bare tillatelse fra fogden for å opprette landhandel. I 1874 ble nesten alle restriksjoner fjernet, bare registreringsplikt og krav om handelsbrev sto igjen. Nå var slusene åpnet for lokalhandelen i Bærum, det var omtrent 15 landhandlere i bygda i 1880. Omtrent 50 landhandlere prøvde seg i årene mellom 1874 og 1890, men to tredjedeler av dem ga opp etter få år.

Kilde:

Myhre, Jan Eivind (1982). Asker og Bærums historie. Bærum 1840 – 1980. Universitetsforlaget

 

Tjernsmyr Landhandleri 1970. Sett fra øst. Kilde: Bærum bibliotek